Har du hørt om PDA - eller "paternal demand avoidance"? Det er en tilstand der folk, kanskje barn og tenåringer spesielt, ikke responderer på forventning og konsekvenser i form av belønning eller straff/fratakelse av goder, slik de fleste andre. De gjør gjerne det motsatte av det som forventes av dem. Fra hun var 4 år har "Stine" skjult hvem hun er. Hun har alltid følt seg feil og annerledes, og nå har hun endelig funnet ut av hvorfor: hun har ADHD. "Hvordan kan jeg snu et helt liv med å tenke at det er noe ved meg jeg ikke kan vise verden? Jeg aner inne hvor jeg skal starte."Over 100 menn har "Stine" datet, fordi hun mest sannsynlig vil ha mann og barn etter hvert. Men hun blir ikke betatt av noen. Hvordan kan man klare å bli betatt/forelsket?

Etter 25 års ekteskap skilte "Stine" seg fra en ektemann hun senere har innsett tok egoistiske valg, manipulerte sine nærmeste følelsesmessig og "styrte showet". Det hjalp ikke at han var voldelig mot barna, og aldri tok ansvar for egne handlinger. Selvom hun er ferdig med ham og hele forholdet går hun fortsatt på "limpinnen" og lar seg rive med når han oppfører seg dårlig. Spørsmålet er hvorfor hun fortsatt blir såret, sint og skuffet over ham?

"Eksotiske Stine" er skilt og vil gjerne møte noen. Nå har en fyr på jobben, som er gift, begynt å vise litt interesse. Hun har null erfaring med menn bortsett fra eksmannen, og ønsker seg noen tips til hva dette er og hvordan hun kan navigere i det. Når du er enig med samboeren om å få hund, men han viser seg å ikke ville delta likevel når hunden er i hus. Hva gjør man? Tenåringsdatteren til "Mamma-Stine" er motsatt av mange andre. Når noe forventer noe av henne går all hennes energi til å sørge for at det ikke skjer. Hun sikrer seg med andre ord ganske mange negative opplevelser. Som å la gymtøyet ligge i sekken og heller ha gym uten gymtøy. Det preger vennskap og alle relasjoner, og hvordan blir dette i fremtiden?

Forholdet startet med svik og bedrag, og har egentlig fortsatt i samme banen. "Stine" har gjort det slutt med mannen hun elsker og hadde planlagt å leve livet sitt sammen med. Hun ble tvunget til å velge mellom ham og sin egen selvrespekt. Men har hun tatt riktig valg?

Samboeren til "Stine" har tatt initiativ til sex max en gang i året de siste 5 årene. Stort sett snur han ryggen til, og har ørten unnskyldninger. Skal hun begynne å ligge med andre med hans tillatelse? "Lærer-Stine" deler et tips om hvordan du kan lirke ut av barn hvordan de egentlig har, det når du ser at de har det vanskelig, men de ikke klarer å sette ord på det. Utroskap som pågikk i to år, lite deltakelse i familien, mye deltakelse ute på byen i helgene og generelt lav interesse for å jobbe med forholdet gjør at "Stine" ikke har særlig lyst til å flytte fra byen de bor i, slik som mannen ønsker. Han mener hun er urimelig, som ikke kan gjøre dette for henne. Han har tross alt flyttet til Norge fra et annet land for henne.

"Jeg flyttet inn til kjæresten min i februar i år, men for noen uker siden sa han at han vil jeg skal flytte ut! Siden da har det vært en emosjonell berg-og-dalbane med gråt, sinne, men også kjærlighet. Vi føler egentlig begge at vi har møtt The One. Min usikkerhet er kjernen til problemet."

Hvordan vet jeg forskjellen mellom manifestering og fokusere på det positive, kontra å dekke over følelser som trenger å bearbeides?"Stine" skal på et julebord der en av kjærestens siste ligg før de møttes kommer til å være... Hun blir helt satt ut av dette. Hva er best å gjøre? Alt fungerer bra i heimen helt til "Stines" sønn kommer hjem. Da endrer samboeren seg, og blir mutt og sur. Det virker som han blir sjalu på sønnen...  

«Stine» har vært sammen med mannen sin siden hun var 15, han er en super fyr på alle måter. Bortsett fra når det er fest, da blir han stupfull, kaster opp og er slitsom. Hvordan kan «Stine» få han til å innse at nå holder det?!

Mannen til "Stine" har en kronisk hjerneskade, som reduserer hans evne til å ta initiativ, han har redusert hukommelse og noe redusert evne til å ta innover seg andres behov, Alt ansvar faller på henne som pårørende, og det er SLITSOMT, og tærer på forholdet. Døtrene til "Stine" er 14 og 9 år, og de er som hund og katt. Storesøster er ekstra snurt over at lillesøster har begynt på samme aktivitet som henne. Hvordan kan foreldrene få roet gemyttene? Det begynner å gå hardt innpå "Stine" at hun har brukt lang tid på å bli gravid. Velmenende råd som "tenk på noe annet" funker svært dårlig. Hva er det som kan hjelpe i en sånn situasjon.

Han er kanskje litt i midtlivskrisa, eller kanskje han bare vil kose seg litt. Mannen til "Stine" vil i hvert fall gjerne at de skal kjøpe seg en stor båt, og nyte livet. Hun er mer fornuftig, og vil heller spare penger til å hjelpe barna med bolig etter hvert og sånne snusfornuftige ting. Er hun i fare for å støte ham fra seg ved å være så "streng"?

Etter et langt ekteskap, med et par pauser i årenes løp, viser ikke ektemannen til "Stine" særlig begeistring for forholdet. Så da hun møtte en mann som så henne ble hun raskt betatt, og veien til sengehalmen var kort. Han er også gift, og vil ikke gå fra kona si. Nå føles det som en real kjærlighsetssorg, og at alt er kaotisk. Kjæresten til "Stine" viser seg kanskje ikke å være en hun kan lene seg på når livet butter imot. Det føles utrygt å være uenig med ham, og han stiller ikke opp når hun er lei seg. Er det han hun skal dele livet sitt med?

"Jeg er lei av å være en "run away girl" som stikker av med en gang noe kjennes feil. Hvordan vet jeg om det er magefølelsen min som sier at det er feil, eller om det bare er jeg som blir trigget av tidligere vonde erfaringer, blir redd og dermed kjennes ting feil?"

Vi har fått et genialt tips fra "Stine" som trengte å stenge en viss person ute fra livet sitt. Hvordan finne tid til, og introdusere den nye kjæresten til barna på 10 og 13 år? De har NULL lyst til å høre om ham, og langt mindre møte ham? "Stinemor" har etter å ha hørt på podden innsett at "samlivet med min mann gjennom 20 år kanskje ikke har vært så godt som jeg har trodd". Han har svært lite empati, lav emosjonell intelligens og flammen i forholdet minker og minker. Kan dette gå bra?

Avstansdforholdet til "Stine 1" og "Stine 2" fungerer egentlig ganske bra. De får til å treffes endel, og når de gjør det finner de på ting, er sosiale og koser seg. Utfordringen er at "Stine 2" "synes jeg er for lite sosial når vi ikke er sammen. Selvom hun ikke er særlig sosial selv i de periodene".

Samboeren til "Guri" har det ikke bra, og sliter med selvmordstanker. Han vil bare snakke med henne om det - ingen andre. Hun føler ikke at det er greit å bli sittende alene med hans "drittpakke", mens han mener hun prøver å gi utfordringene hans til noen andre. PMS´en er ekstrem! Og mannen til "Agnete" fremstår for henne som «evneveik» mens det står på. "Han er overhode ikke evneveik de andre ukene i måneden så tviler på at han er evneveik den uka jeg er hormonell." Hun prøver å ikke la det går for mye utover ham, men han mener hun bør skjerpe seg. Og til slutt: "Er det helt forferdelig å ønske noen død? Ja, det er det jo. Men er det veldig uvanlig?"

For å oppsummere barndommen til "Petter, 25 år" i grove trekk: alkoholisme, grov omsorgssvikt, langvarig mobbing, barnevern til ingen nytte.... Altså totalt sviktet av "alle" har livet mildest talt vært krevende. På mange måter er det ok nå etter mye jobbing med å bearbeide opplevelsene. Moren døde for en tid tilbake, og "Petter" har dårlig samvittighet for at han ikke gjorde mer for henne. Men han har gjort ALT som tenkes kan!

Barndomen til "Stine" var preget av utrygge rammer, og faren var eksplosivt sint og ingen støtte i livet. Dette med forhold er ikke så lett nå i voksen alder. Nå har "Stine" avsluttet noe som kunne blitt bra - men er det riktig avgjørelse? Var de egentlig for forskjellige? Hun klarer bare ikke å bli enig med seg selv! Hvordan kan hun finne ut hva som er desperasjon og relasjonsskader og hva som er fornuftige tanker?Eksen til "Stine" har vært utro gjentatte ganger, og nå er skilsmissen et faktum. Hun lurer på hva hun nå kan gjøre for ikke å bli fastlåst i sorg og bitterhet. Hun er redd hun aldri kan stole på en mann noensinne igjen. Og hva kan hun gjøre for barna som også har fått vite om utroskapen og ikke vil ha noe med far å gjøre. "Frida" har vært i et voldelig forhold, og har begynt å date igjen. Men det er SKUMMELT! "Hva gjør jeg for og tørre å være meg selv og by på meg selv?" 

"Min samboer blir urolig av at jeg drikker alkohol uten ham. Tenker dere at jeg ikke skal gjøre det da? Han har negative erfaringer fra tidligere forhold med utroskap etter inntak av alkohol. Kan dere drodle rundt hvor mye man skal ta hensyn til partner i forhold til egne grenser og behov? 

"Stine" har hatt «sosial pause» i nesten 5 år og er helt ute av trening. Hun stivner til i sosiale sammenhenger, og synes ikke sitt indre jeg kommer frem. Vi drodler om smalltalk og sosial trening. "Petter" er i slutten av 20-årene og storfornøyd med livet han lever nå. Kjæresten er topp, jobben er topp og alt er på stell. Likevel hender det at gamlekjæresten fra videregående dukker opp i bevisstheten og tar litt vel mye plass. Er dette unormalt? Er det dumt å kontakte henne? Hvordan skal han forholde seg til dette?

Litt oppdatering på historiene om lårbeinet og ørnen. Og ikke minst: "Hvordan balansere det å stå opp for meg selv med å ignorere dritten jeg får fra en person jeg er nødt til å ha i livet mitt?"